hette d forresten Fårikålens eller Fårikålets dag? eller ingen av delene? Fårikål e jo inkjekjønn (faktisk både får å kål e inkjekjønn), men d hette ein matrett. Eg antog bare at d va d faktum at d va ein madrett som va viktigast.
ok nok grammatikk...
øve t litt dramatikk...
D va som kjent den der fårikåldagen 30.september, altså torsdag. Eg hadde mottatt ein svært hyggelige invitasjon av någen kjekke folk så eg har blitt kjent me gjønå AIESEC. Eg gleda meg øve at me sko feira ein så norske dag samen me ein så internasjonale gjeng.
Fårikåle va tilberedt av Michelle å smakte kjempegodt. Tippe adle di andre studentane på madla va ganske missunnelige, for den goa luktå va merkbare på lange avstand.
Me satt å skrøyd av Michelle sine kokkekunskaba, å Michelle ga oss ei korte innføring i lam og grønnsage sin plass i tradisjonell fillippinsk madkultur. Atmosfæren va go, verdensborgarkjenslene va sterke, vitsane va på magekrampenivå å engelsken va dårlige - akkurat sånn d ska ver.
D va då d skjedde.
Plutselig, å heilt uden forvarsel, vifta høgrehåndå mi ud øve bordfladen å bort t den brusflaskeliknande beholdaren me mørkebrunt innhold så sto midt på borde.
Denne igjen klistra seg fast t innsidå av håndå mi og fulgte me tebage øve min tallerk me nydeligt fårikål, tippte forsiktigt, men målrettå øve maden, å sølte ein stor porsjon tailandsk soyasaus øve den ellers så herlige norske middagen min. Å nei! tenkte eg, å såg me frykt på skeiå me soyafårikålsausen som nærma seg munnen min. Eg forsøkte ett skrig, men d va for seint. Maden va på vei inn i munnen. eg va tvungen t å eda.
EG VA HEILT TVUNGEN, SA EG!
(men d smakte ganske godt)
